Monday, November 26, 2012

Loving my lists:

Pakke inn julegaver.
Handle siste rest på internet.
Planlegge hva jeg skal ta med meg på julefest.
Planlegge en fotografering i form av antrekk.
Finne en kjole til nyttårsaften (fant en, men den var for stooor. buhu)
Lage adventskalender til Baileys.
Pynte til jul.
Farge håret.
Lakke neglene.
Bake julekaker med søs.
Montere pepperkakehus to ganger.
Juleshoppe med søs.
Tegne Bestemor-Grete.
Bade Baileys.
Skifte på senga.
Ta flere klesvasker.
Kjøpe strømpebukse.
Poengtere juleønskene mine i stor grad slik at de høyst sannsynlig ligger under treet den 24.

Last monday of November 12

Endelig mandag igjen. Forrige uke var hektisk. Jobben tar overhånd og jeg prøver å skvise inn litt julegaveshopping i ny og ne. Gavene begynner å hope seg opp, men jeg har fremdeles en del ugjort. Selv diverse uplanlagt også. Noen er altså så vanskelige å finne gaver til! Jeg planlegger å tegne et portrett av Bestemor og gi det til henne i gave. Hun er litt eksentrisk og har vært kunstsamler/selger i mange år. Forhåpentligvis klarer jeg å skvise fram noe interessant noe.

Hele agendaen for desember er egentlig satt. Ihvertfall frem til julaften. Hva som skjer da aner jeg ikke. I utgangspunktet skal jeg være hos foreldrene mine, men tanken på å ikke få vært med Baileys på hans siste Jul er forferdelig. Jeg klarer ikke helt å sette meg til ro med hva det blir til, så jeg tenker vi heller tar det litt på sparket. Baileys har det fint, forresten. Han sitter i armkroken min as i write.

I det siste har jeg sett farlig lite film, blogget farlig lite, spist særskilt lite og ellers hatt det helt topp. Baileys og Rino er i kjempegodt humør og vi er en super trio som alltid. Goro er fremdeles på besøk (skal prøøøve å huske å ta bilde), og kjæresteparet har parret flere ganger, så snart får vi forhåpentligvis noen rynkete bebiser i hus! Gleder meg vanvittig til det, håper på mindre jobb i en periode rundt da, slik at jeg får stelt med kattene.

På lørdag dro jeg tidlig ut med en venninne for å juleshoppe før jobb. Flere gavekort lå jo fremdeles fulle etter bryllupet, og da det nærmet seg et år var det greit å få brukt det (og gjerne på litt praktiske ting). Etter jobb deltok jeg som skuespiller i en annen venninnes eksamensfilm. På søndag dro vi tidlig ut (med Rino som del av filmcrewet) til Vikersund for å filme resten av filmen. Vi stod og holdt på å fryse ihjel (og jeg var desverre dum nok til ikke å ta med fotokameraet for å dokumentere!) Nå er Rino blitt forkjølet og jeg sliter med noe annet som sikkert bare er stress.

Jeg har nettopp sitti og lagd en fotobok av tyrkiaturen på fotoknudsen sin nettside. Gleder meg til å få den hjem og pakke den inn til meg selv! Hvis jeg rekker skal jeg blogge litt mer fremover. Prøve ihvertfall (det ender alltid fatalt om jeg lover). En ønskeliste er alltid gøy å dele, for lister de har vært ikkeeksisterende i bloggen på en stund; og jeg som elsker å skrive lister!

Sunday, November 18, 2012

The end of another week

Baileys har gått og lagt seg, Rino har sovnet, og jeg surfer Think-Geek for å finne teite julegaver til folk som har alt.

En liten update: Emma har løpetid igjen og i morgen henter vi Goro. Denne gangen skal jeg ta bilder FØR han driter over hele rommet. Photoshop har klikka, så jeg får ikke redigert flere bilder fra hverken Tyrkia eller noe annet sted.

Nå er det leggetid for meg også.

Wednesday, November 14, 2012

Enter Into The Mystery



Fri, syk, nostalgi (jeg installerer Morrowind igjen) og fantastiske innspill fra The Tree of Life soundtracket.

November

Nå har jeg og Baileys kapra begge putene i senga. Rino sover og jeg og grisen ser på tv. Jeg er syk, men har heldigvis fri i morgen. Nå klarer jeg ikke sove. Jeg bare vet det.

Jeg skal snart få henta fram noen bilder eller noe fra konserten i sverige. Jeg tok ingen bilder selv, så jeg får se på hva jeg finner.

Saturday, November 10, 2012

SKYFALL

Note: Spoileralert!

Kan jeg bare få meddele at jeg som har vokst opp med alle de gamle James Bond filmene, fant Skyfall og nostalgien den tok med seg helt fantastisk. Filmen har hentet fram så mye fra de gamle filmene. Jeg syns personlig det er så gøy at det aldri blir oppgitt noe årstall, for Bond-filmene har i tiden stokket litt om på hverandre. Den mannlige M, er for eksempel den nyere varianten, og den kvinnelige M som vi har fulgt er del av den tidligere James Bond.

Endelig har Daniel Craig blitt den ultimate James Bond for meg. Han slår Connery, Moore, Dalton og Brosnan med glans (tatt i betrakning at de var gode i sin tid, da). Skyfall var altså helt fantastisk. En perfekt balanse mellom det som er blitt den moderne Bond-filmen og de gamle klassikerne. Jeg får goosebumps av å tenke på det!

Filmen er ikke bare god historiemessig, men er du litt som meg med øye for foto så vil du få hakeslep. Det fantes ikke et eneste bilde i filmen som ikke var perfekt. Og selvfølgelig måtte det være Roger Deakins som overgikk seg selv. Han står for foto i disse nevneverdige filmene (som alle vil være verdt å se, forresten: The Village, A Serious Man, True Grit, No Country for Old Men, The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, Shawshank Redemption og The Man who Wasn't There.

Og for ikke å nevne min all-time-favorite badass skuespiller er med. Jeg har glemt å blogge om han, bare fordi jeg ikke får tatt screenshots av No Country for Old Men (fordi det er blu-ray). Javier Bardem. Tidenes sjukeste rolle gjør han i nettopp nevnte film, som psykopaten Anton Chigur. SE DEN! I Skyfall er han blitt tildelt rollen som den tidligere MI6 agenten Silva, og utgjør dermed "the Villain". Åh, jeg er litt gira da eller?

Selv om jeg reiste meg etter filmen for kun en halv times pause før Killing Them Softly stod for tur, hadde jeg vært megaklar til å se Skyfall igjen, momentant.

Killing Them Softly

Killing Them Softly er en film jeg har lenge sett frem til å se. Jeg vil ikke røpe noe, eller ødelegge noens fremtidige oppfattning av filmen (men at jeg i det hele tatt blogger om den sier jo sitt). Det eneste jeg konkret ønsker å meddele, er at jeg er glad filmen byttet navn fra "Cogan's Traid" til "Killing Them Softly". Du vil være glad for det du også. 

Filmen er basert på en novelle (Cogan's Traid) av George V. Higgins.

Her er traileren, som jeg personlig så først nå. Se den på eget ansvar, da den som de fleste trailere avslører så og si hele filmen.

2007-2012

I dag er det fem år siden jeg og Rino ble kjærester. Det føles veldig bra!  Jeg fikk en jakke i 5-års-dags-gave! yaaya. Nå skal vi bare være oss en hel dag. Det blir fint.

Thursday, November 8, 2012

Day 1 - The sunken Lycian city

Dag en fremdeles. Etter å ha besøkt ruinene i Myra begynte det å regne. Vi dro av gårde nærmere Fenike, og der kjørte vi forbi noen nyere, forlatte ruiner (bildet fra bussvinduet, derav kvaliteten). Vi skulle på en båttur for å se en gammel sivilisasjon sunket i havet. "The Lycians", vi kaller dem Lykierne på norsk (later vi som helt til noen korrigerer meg). Lykierne er som tidligere nevnt den første folkegruppen som bosatte seg i Tyrkia. De har opprinnelig migrert fra Kreta.

Den første øya vi dro forbi på båtturen var stappfull av store, sorte sarkofager. Sarkofagene så alle like ut, slik som den bakerst i det nest siste bildet. Det var kjemperart å se så mange plassert uorganisert oppover sidene på øya. Som en kirkegård.

Den neste øya vi kom til er den jeg har fotografert her. Et stort fort på toppen av øya, og en hel haug med grunnmur-rester. Lykianerne var også de som hadde gravd ut gravene jeg viste bilde av fra byen Myra i Dalyan. Lykia eksisterte fra 1250 BC, så det var altså mye tiligere enn alle disse romerske bebyggelsene.

Det var veldig gøy å sitte på båttur og se alt dette. Store deler av bebyggelsen hadde sunket i havet. Man kunne tydelig se grunnmuren til flere hus under vann. Da jeg så trapper og hull i vegger klarte jeg ikke dy meg med å forestille meg barn som en gang lekte der. Jeg fotograferte noe som en gang var inngangen til en mye senere bygd kirke. Du ser tempelriddernes kors over døren. Kirken skal visst ha brent opp.

Senere på båtturen stoppet vi opp så de sprekeste av oss kunne ta seg et bad. Jeg frøs faktisk den dagen, og takket nei til alt annet enn granateple. Kattene fant vi ved havnen. Ved havnen var det forsåvidt også gøy å være da det var mange gamle trebebyggelser der. Alle bygd etter gamle metoder. Da mener jeg svært, svært gamle hus altså! Litt i det fjerne fikk jeg og Rino øye på flere ruiner og bestemte oss for å være rebeller og løpe bort mens pansjonistgjengen vår gjorde noe annet. Vi var litt gira på å komme så nære at vi kunne ta på noen ruiner igjen etter å bare ha vært tilskuere fra en båt. Der fant vi en eldre bygning, med noe som ser ut som mer indisk arkitektur. For å være helt ærlig hadde vi ingen aning, da guiden vår ikke var til hjelp. Vi fant flere sarkofager da, det virker som om det var mange av dem rundt hele tyrkias kyst, egentlig.

Vi skyntet oss og ble møtt av en stappfull buss med ventende medreisende.






















Wednesday, November 7, 2012

7/11-12

I dag er det onsdag. I dag jobbet jeg tidlig. I dag sier Sara hei, og jeg er sliten.

Beklager her at jeg ikke har hatt mulighet til å svare på kommentarer i det siste. Det er fremdeles veldig koselig å få kommentarer selv om jeg ikke har tid til å skrive tilbake. Maskinen min er blitt litt sliten og jeg orker derfor ikke bruke dobbelt så lang tid som vanlig bare på å få loka rundt på internet dobbelt så mye som jeg i utgangspunktet burde.


Tuesday, November 6, 2012

Skyrim: Dragonborn

OMGOMGOMGOMG!

De som har bladd såpass langt bak i bloggen, eller kjent meg siden jeg gikk på barneskolen vet at jeg brukte mange timer på å sitte inne i fint vær for å spille The Elder Scrolls III: Morrowind. Og for de som er litt oppegående har de sikkert fått med seg at jeg spiller The Elder Scrolls V: Skyrim for tiden (og har nylig begynt å spille på pc istedet for playstation).


Denne traileren avslører en tidligere antatt ny expansion pack, hvor man har mulighet til å reise til en øy nordvest for landet Skyrim og nordøst for Morrowind(der jeg brukte mesteparten av livet mitt både virituelt og ellers); en øy ved navn Solstheim. Da Morrowind var poppis ble det også gitt ut to expansion packs, og den ene ved navn Bloodmoon (som gav deg mulighet til å bli varulv bla.), gav deg også mulighet til å reise til Solstheim. Drømmen min siden Morrowind har vært at de en dag skal lage den samme verdenen med god grafikk. Ååå, jeg gleder meg helt vilt! Tenk at jeg skal få reise til Solstheim igjen? Og atter en gang bli jagd av plagsomme Riekling Raiders (de blå mennene som sitter på villsvin i traileren). I følge traileren så jeg også en Ascended Sleeper, en Corprus stalker og en Bull Netch! For å være heelt ærlig driter jeg bittelitt i nye quests og sånn, for jeg er så sinnsykt gira på å gå rundt i en telvanni og ashland-lignende by! Tenk om de til og med har Stilt Ridere?

Ååå, jeg er såå gira! For min egen del skal jeg få satt igang Morrowind igjen og skyte noen screenshots og nerde til bloggen litt.

Me & Baileys

Litt blogging nå som jeg er i gang. Noe å se tilbake på. Grisen og meg 

Snowy Shaw Halloween Event

Hei igjen bloggen! Long time no see. For øyeblikket sliter jeg faktisk med å få skrevet noe som helst, da konsentrasjonsbilder fra 2. verdenskrig bombarderer tv-skjermen.

I dag skal jeg blogge i nåtid (jada, jeg er treg med Tyrkia, men det kommer!). Helgen som nylig ble over ble tilbrakt i Sverige i en liten by som heter Varberg. Tidligere nevnte jeg vel også at dette skulle finne sted.

Kort fortalt dro vi på konsert. En etterlengtet konsert vi har hatt lyst til å være med på i mange år. Jeg har kun 5 års kjennskap til artisten Snowy Shaw (som også er hans virkelige navn), men både stefaren til Rino og Rino selv har kjent til ham i 12 år. Det morsomme er at Snowy på mange måter har fungert som barndomsidolet til Rino, og det er ingen person som er googlet mer, enn Snowy i dette huset.

Snowy har en bakgrunn i mange mer kjente band: King Diamond, Dream Evil, Notre Dame, Dimmu Borgir og mest kjent for Therion. (Notre Dame, som er Snowys egne, personlige band, er min favoritt, og hvis du lurer så kan du se han i musikkvideoen til Dimmus "Gateways".)



For en god stund tilbake gjorde Rino et stunt. Noe kanskje alle vurderer å gjøre med idolene sine; legge de til som venn på facebook. Rino og Snowy kom i kontakt og snakket mye om fremtidsplaner ang. showet vi nettopp har sett. Etter å ha snakket en del ble det faktisk til at Rino skulle lede filmingen av konserten. Er ikke det helt vilt? Ikke bare skulle han få dra på en etterlengtet konsert med musikk fra band som er long-lost; og ikke bare skulle han få møte Snowy Shaw; han skulle jobbe med og for han!

Vi stakk innom på en av øvingene, jeg og svigers, og det var helt hærlig å stå der som de eneste publikum foran en gudestemme. Helt sykt.

Så kom morgenen etter konserten. Slitne og fæle sitter vi på et pauserom og venter på at Rino overfører noen filer. Helt uventet labber Snowy Shaw inn døra som en helt vanlig mann med harddisken sin i hånden. Jeg klarte ikke få meg selv til å innse at jeg var i samme rom som han, og spørsmål som "hæ, snakker han med meg nå?" og "ser han at jeg er her?" virra rundt i hodet mitt uten å gi meg noe mer enn flere spørsmål.

Sånn sammenlagt er egentlig alt det som er skjedd veldig spesielt. Ikke bare har vi endelig fått dratt på en konsert, hvor han spilte musikk som er for lengst dødt, men nå sitter vi faktisk her med Snowy Shaws personlige harddisk på rommet og overfører filer. Jeg lyver når jeg sier at det ikke lå noe på harddisken fra før av...

Anyhow, dette er det eneste bildet som ble tatt offisielt av meg og Maria fra konserten.


Her er et screenshot fra en timelaps av stage-byggingen, hvor Rino og Snowy sitter ved siden av hverandre og planlegger.



Og her er et screenshot av Rino som sorterer og ser på filer fra filmingen. Her intervjues Snowy Shaw og hunden Bob, med følgende sitat fra Snowy: "This is my son, he's retarded I think".

Jeg er fantastisk fornøyd med alt. Jeg forstår at det er vanskelig for Snowy, da det var dårlig oppmøte, men jeg stiller gjerne opp som skrikende crowd igjen. Jeg er så glad for å ha fått lov til å være med, og jeg er enda mer glad og stolt på Rino sine vegne. Helt ærlig syns jeg det hele egentlig er litt sinnssykt.